Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan

De aller fleste afghanske flyktninger i Norge i dag får avslag.  De er barnefamilier og enslige, unge og eldre, kvinner og menn.  Noen er antageligvis også mindreårige uten noen form for støtte eller familie.  Alle disse skal returneres til Afghanistan, sier regjeringen.  Men hva vet vi om hvilke forhold de returneres til?

Kabul som et trygt sted for internflukt.

De som får avslag hensives til internflukt i Kabul.  Ifølge UDIs asylpraksis for Afghanistan:

“I vurderingen av om området er tilgjengelig, skal saksbehandleren ta stilling til om søkeren kan ta seg frem til det konkrete området. Kabul anses som et tilgjengelig område. For andre områder må det foretas en konkret vurdering, hvor det må ses hen til sikkerhetssituasjonen i de omkringliggende områdene og om reiseveien anses trygg.”

Så hvordan er situasjonen i Kabul?  Og i de omkringliggende områdene?  Et godt utgangspunkt er å se til kilder som har erfaring fra området og omfattende kunnskaper om afghansk politikk og den lokale sikkerhetssituasjonen.  Og det finnes knapt noen som vet dette bedre enn Norges Kai Eide, FNs spesialutsending til Afghanistan fra 7. mars 2008 til 1. mars 2010.  Han er aktuell med boken Høyt Spill om Afghanistan, hvor han forteller åpent om sine erfaringer og observasjoner i Afghanistan, samt det politiske spillet mellom President Karzai og det internasjonale samfunnet.  Boken anbefales i det sterkeste til alle som vil få større innsikt i en av historiens mest kompliserte konflikter som ikke har noen raske eller enkle løsninger.  Noe av det han skriver gir oss et bilde av byen Kabul:

“Kabul ble en befestet by, gradvis mer preget av betongmurer, sandbarrierer, piggtråd og veisperringer.  Den byen jeg forlot i mars 2010 lignet lite på den jeg første gang besøkte i september 2003.  FNs mulighet til å operere rundt om i landet ble også begrenset.  De internasjonale styrkene preget arenaen stadig sterkere.” (Høyt Spill om Afghanistan, side 11)

“Det året jeg først besøkte Afghanistan, i 2003, hadde antallet trefninger med opprørerene ligget på 508.  Det inkluderte alt fra direkte kamphandlinger til veibomber og selvmordsbomber.  De neste tre årene ble antallet mer enn tidoblet, til 5106.  I 2008 skulle det gå ytterligere i været til 8893 trefninger.  Det var ikke bare antallet som steg kraftig.  I løpet av mine første måneder i Kabul opplevde vi en betydelig geografisk spredning av anslagene.  Opprørsbevegelsenes angrep spredte seg fra de tradisjonelt sårbare provinsene i sør og øst til provinser i nord og til provinsene Wardak, Logar og Kapisa rundt hovedstaden (se kart her).  Media skrev som om Taliban hadde omringet hovedstaden og allerede sto ved byportene.  Selv om det var en overdrivelse var atmosfæren i byen spent.” (Høyt Spill om Afghanistan, side 40)

“Byen ligger 1800 meter over havet.  Luften er tynn, knusktørr og full av støv og skitt.  Her bor mer enn fire millioner mennesker, de fleste uten noen form for kloakkanlegg.  Sanden blander seg med avfall fra mennesker og dyr.  Tusenvis av dieselgeneratorer og dårlig forbrent bensin forurenser luften.  Fra flyplassen kan man se et mørkt lokk som ligger over sentrum noen kilometer unna.  Nese, øyne og munn tørker opp.  Kroppen er utslitt og kommer ikke til seg selv igjen før 3-4 dager er gått.” (Høyt Spill om Afghanistan, side 107)

“Rakettnedslagene i området rundt presidentpalasset — noen hundre meter unna — var nesten blitt en rutine.  De fant sted om natten.  Oftest var det to eller tre nedslag, noen ganger opp til syv raketter i løpet av kort tid.  Lyden var blitt kjent.” (Høyt Spill om Afghanistan, side 111)

Barn i Kabul.

I november 2010 kom NATOs Mark Sedwill med en kontroversiell uttalelse om forholdene for barn i Kabul:

“Barna er antakelig tryggere her enn de er i London, New York, Glasgow eller mange andre byer.  De fleste barna kan fortsette å leve i sikkerhet. Dette er et svært familieorientert samfunn.”

Leder for Redd Barna, Justin Forsyth, reagerte sterkt på hans uttalelse:

“Afghanistan er det verste stedet på jorden for et barn å vokse opp. Hvert fjerde barn i landet dør før de fyller fem. Barn i Afghanistan lever i ekstrem fare. Det internasjonale samfunnet må bruke like mye tid, krefter og penger på å stoppe unødvendige dødsfall blant barn som de bruker på sikkerhetsoperasjonen i landet.”

«Tallene er katastrofale på alle måter for barna i Afghanistan. Barnas behov forsømmes både av afghanske myndigheter og det internasjonale samfunn,» sier Gunnar Andersen, utlandssjef i Redd Barna Norge.  «Beskyttelse av barns rettigheter må ikke være begrenset til “trygge” områder, eller stanse ved Afghanistans grenser,» skriver Redd Barna på sin nettside.

Den afghanske kvinnens realitet.

De fleste av oss har hørt historier og rykter om hvordan det er å være kvinne i Afghanistan.  Og selv om forholdene kan variere mellom regioner og etniske grupper, er jenter og kvinner spesielt utsatt for angrep.  Noen av disse angrepene finner sted på skolen (se FNs høykommissær for flyktningers 2010 rapport om angrep mot afghanske skoler).  Noen voldshendelser mot kvinner som fikk mye oppmerksomhet i media det siste året var:

• Unge jenter i Kabul som ble utsatt for et angrep med giftig gass på skolen.
• Historien om Aisha, 19 år gammel, som fikk kappet av nesen og ørene av Taliban.
• Eksempler av syreangrep mot kvinner og ungjenter.
• Den unge kvinnen som ble stenet til døden sammen med sin kjæreste i Kunduz.

Men selv kvinner som ikke utsettes for fysisk vold får begrenset frihet og muligheter.  Kai Eide beskriver kvinnesituasjonen slik:

“Grunnloven gir kvinner både rettigheter og plass i det offentlig liv.  Men den gir ikke beskyttelse mot trusler og trakassering… Unge kvinner skal være svært modige før de tør å tre ut i det offentlige rom.

Marginaliseringen forsterkes ved at kvinner er de første ofrene for fattigdommen i landet.  Barseldødeligheten er høyere i Afghanistan enn i nesten noe annet land; hvert 27. minutt dør en afghansk kvinne som følge av komplikasjoner i svangerskapet.  Det betyr 20.000 døde kvinner hvert år.” (Høyt Spill om Afghanistan, side 95-96)

Forfølgelse av etniske minoriteter.

Når det gjelder sikkerhetssituasjonen for etniske minoriteter, som for eksempel hazaraer, sier UDI følgende:

“Det er ikke rapportert om forfølgelse på grunnlag av etnisitet i Afghanistan i dag. Hazaraene har tradisjonelt hatt en lav status i samfunnet, og var utsatt under Taliban, men blir i all hovedsak ikke utsatt for forfølgelse i dag. Noen personer/grupper pashtunere fra enkelte områder i Nord-Afghanistan har tidligere vært utsatt.”

Å påstå at det ikke finnes etnisk-basert forfølgelse i Afghanistan i dag er en meget sterk uttalelse av UDI.  Og den strider imot rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner, media, og minoritetene selv :

• FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har lagt ut en ny rapport, utført av Refugee Documentation Centre (Ireland), om den afghanske regjeringens behandling av hazaraer fra november 2009 til november 2010.  Rapporten forteller om etnisk- og religiøs diskriminering av hazaraer og andre etniske minoriteter.  Disse er også spesielt utsatt for økonomisk diskriminering og må ofte regne med å betale høyere leieutgifter og bestikkelser.
• The New York Times rapporterte om en brutal slakt av hazaraer i juni 2010 og i august 2010 fortalte Hazaristan Times og Kabul Press om en nedskyting av noen hazaraer utført av afghansk politi i vest Kabul.
• Hazaraer utgjør en stor del av afghanske flyktninger og de forteller om systematisk diskriminering og trusler både i hjemlandet og i land hvor de søker tilflukt, som Iran og Pakistan, hvor minst 57 hazaraer ble drept i to forskjellige terrorist angrep i september 2010.  De som fortsatt befinner seg i Afghanistan lever under frykt og trusler fra en sterkere Taliban tilstedeværelse rundt omkring i landet.

Den dystre sikkerhetssituasjonen.

Den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er dyster ifølge ferske rapporter:

• Sivile tap økte med 31% — 55% blant barn og 6% blant kvinner — det førstehalvåret av 2010, sammenlignet med 2009, ifølge United Nations Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA).  Fra 1. januar 2010 til 30. juni 2010 ble det dokumentert 3,268 sivile drept.
• Trefninger med opprørerne har firedoblet siden 2007, ifølge Pentagon.
• Afghanske sivile får det verre: Det er sannsynlig at mer vold i 2011 vil føre til større sivile tap, heter det i en ny rapport.

Utrygt å sende flyktninger tilbake.

I likhet med Norge, har Australia strammet inn på asylpolitikken ved å undertegne en avtale med afghanske myndigheter for å tvangsreturnere flyktninger — inklusive kvinner og barn — til Afghanistan.  Dette er til tross for at den afghanske regjeringen mener det er for utrygt å sende flyktninger tilbake.  Australias avtale har kommet under sterk kritikk fra bl. a. Phil Glendenning av Edmund Rice Centre i Australia, som sier at han har besøkt gravene til returnerte asylsøkere.

Norge følger FNs linjer.  Eller ikke?

Ifølge Klassekampen, via Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS):

“En sentral del av kritikken mot Regjeringens gjennomført restriktive linje i asylpolitikken har vært rettet mot avviklingen av tradisjonen med å la anbefalingene til FNs Høykommisær for Flyktninger (UNHCR) ha en avgjørende betydning for norsk praksis.”

Så hvordan forsvarer regjeringen tvangsretur av afghanske flyktninger når norske myndigheter samtidig hevder at de følger FNs anbefalinger?

“Åpenbart for å imøtegå dette har Justisdepartementet nylig fått UDI til å lage en sammenlikning mellom FN-anbefalingene og norsk praksis for de mest sentrale landene. Oversikten er av justisminister Knut Storberget blitt presentert som et bevis for at det, i motsetning til hva kritikerne har hevdet, ”i hovedsak” er slik at norske myndigheter følger FNs linje, likevel. Skrivet kan ses som et signal om at den politiske ledelse stadig er opptatt av FNs anbefalinger, og derfor i det minste berøres av kritikken, noe vi selvsagt ser positivt på.

Problemet er at måten sammenligningen er lagt opp på, går langt i å snu virkeligheten på hodet. De som tar bryet med å se litt nærmere på innholdet, får nemlig tvert imot se at kritikernes oppfatning om en mangel på samsvar bekreftes. Hvordan er det så mulig å framstille dette som det motsatte? Det er særlig to grep i sammenlikningen som fører i retning bakvendtland.

Det ene er at den omstendighet at UDI gjør ”individuelle vurderinger” i flere kategorier av saker, i seg selv brukes som eksempler på at FNs linje ”følges”. Men når disse individuelle vurderingene i stor grad fører til avslag og tvangsretur, så følges FNs retningslinjer åpenbart ikke når organisasjonen nettopp understreker hvor vanskelig det er i det aktuelle området, at det bør vises spesiell varsomhet, at kun spesielt ressurssterke bør henvises til internflukt, osv. Å gi seg selv plusspoeng fordi det foretas ”individuelle vurderinger” som sådan, blir helt feilaktig når disse vurderingene foretas fra et helt annet utgangspunkt enn det FN legger til grunn.

Kort fortalt er norske myndigheters vurdering at afghanere som ikke er fra Kabul er vernet mot retur til sine utrygge hjemområder, men at de aller fleste av disse kan klare seg i Kabul og derfor kan henvises dit (internflukt). Dette er klart i strid med anbefalingene til FN, som anser at det er urimelig å henvise noen til Kabul som ikke har et nettverk der, og som derfor har protestert tydelig mot den norske praksisen.”

Hvorfor, Norge?

De fleste av oss kommer ikke til å reise til Afghanistan for å selv oppleve forholdene der.  Vi er avhengige av nyheter og uttalelser fra flyktninger, humanitærorganisasjoner og FN.  Alle disse tre kildene forteller om en forverret sikkerhetssituasjon i Afghanistan i 2010, som er forventet å fortsette i 2011.  NATO og de internasjonale styrkenes rapporter om operasjonens utvikling er dystre.  Og det internasjonale samfunnet har ennå ikke kommet med noen lovende plan som kan gi afghanske flyktninger håp til å tro at de snart kan vende trygt hjem.  Det er liten grunn til å være optimistisk for Afghanistans nære fremtid.

Så vi spør:

Hvorfor returnerer Norge flyktninger til Afghanistan?