I morgen skal du ta imot en delegasjon av hazaraere på Stortinget for andre gang, noe som jeg på forhånd vil takke deg for.

Jeg har de siste par årene blitt personlig kjent med mange hazaraere og noen av dem har blitt en del av min familie.  Denne folkegruppen — som har blitt omtalt som Afghanistans største håp med sin tørst for kunnskap, fremskritt, likestilling og kvinnerettigheter — har gjort sterkt inntrykk på meg og mine kjære med sin varme og gjestfrihet.

De som har gjort størst inntrykk på meg er de mange unge menn fra Afghanistan.  De som jeg kaller for «fortapte gutter,» de fleste av dem hazaraere, som har flyktet fra elendighet, systematisk drap og diskriminering i et hjemland hvor de aldri har følt seg hjemme.  Disse «fortapte gutter,» etter min erfaring, er veldig raske til å tilpasse seg norsk kultur, språk og bli integrert i et samfunn hvor de får oppleve frihet og verdighet på en måte som de aldri har opplevd før.  Ja, selv om mange av dem er her som uønskede asylsøkere i et land som nekter dem retten til å jobbe eller gå på skolen, har de et mer verdig liv i Norge enn i Afghanistan, Pakistan, Iran og andre land hvor de lever i skjul, blir slaktet, fengslet og utsatt for diskriminering.

Dessverre har de aller fleste hazaraere som jeg kjenner fått avslag på sine asylsøknader.  Noen av dem har blitt tvangsutsendt til Kabul selv om de aldri har vært der.  Noen av dem så sine foreldre bli drept i krig mens de fortsatt var barn.  Noen av dem har mistet sine familier i krig i Afghanistan, men har fått norske familier som bruker titusenvis av kroner på advokat for å slåss imot den norske staten som vil skille dem fra hverandre.  Noen av dem har blitt utsatt for den omstridte alderstesting som Den norske legeforeningen har gått hardt ut mot, og er knapt eldre enn de norske ungdommene som jeg underviser.  Mange har bokstavelig talt ingen og ingen ting ting å reise tilbake til.  «De trenger ikke beskyttelse,» hører vi fra den rød-grønne regjeringen.  Mine venner og mine familiemedlemmer stemples som «returnektere» og lever i konstant frykt for å plutselig havne alene på gata i Kabul i morgen.

Jeg vil dele et utdrag fra min kommende bok, Vil vinden bære dem, som jeg mener er veldig relevant til hazaraenes sak:

«De trenger ikke beskyttelse» har blitt et villedende ordtak misbrukt av politikere og motstandere til en mer human behandling av disse menneskene. Hvis vi ser på utviklingen av asylpolitikken over de siste årene, blir det mer ærlig og nøyaktig å si at de ikke passer inn i regjeringens bestemmelser, som har forandret seg betydelig. Beskyttelsesbehovet til mange «returnektere» har derimot vært konstant.

«Dersom (søkeren) ikke blir innvilget beskyttelse, skal UDI alltid vurdere om det er grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge,» står det skrevet på nettsiden til UDI. Men vi kan spørre oss om «sterke menneskelige hensyn» eller «særlig tilknytning til riket» har noen betydning i virkeligheten. Hvordan kan det ellers forklares at tvillingbrødre skal skilles fordi den ene broren fått opphold mens den andre skal sendes ut, som i saken til hazara-brødrene Meisam og Mohsen fra Afghanistan?

På Holocaustdagen den 27. januar 2012 – dagen etter at Norges returavtale med Etiopia ble offentliggjort – minnet Jo Benkow oss om en annen tid da mennesker ble tvangssendt ut av Norge til diktaturer og slakt. Han minnet oss også om hvordan individier kan gjøre en forskjell i sin glimrende kronikk i Aftenposten, «Det kan skje igjen»:

«Mange av oss som lever i dag ble reddet fordi noen ytet motstand og hadde mot til å reise seg. Det som skjedde er ikke blitt historie for oss i krigsgenerasjonen ennå. Det rammet mennesker vi kjente og var glade i. Derfor skal vi aldri glemme eller tilgi, men heller ikke føre hatet og hevnen opp i ny regning. Det er en regning senere slektsledd aldri kan gjøre opp.

«Enhver tysker kan ikke i all fremtid være dømt til å gå med bøyd nakke og nedslått blikk. Dersom vi forlanger det, henfaller vi selv til en ny og annerledes form for menneskeforakt det ikke er plass til i det åpne og mer menneskelige samfunn vi streber mot. Da har vi sluttet å tro på menneskene.

«Likevel må vi spørre. Hvordan kan en europeisk kulturnasjon henfalle til industrielt folkemord? Jo, slikt kan skje når bra mennesker snur ryggen til når de ser noe de ikke liker – i håp om at det de ser, forsvinner av seg selv. Det gjør det ikke. Derfor kan det som hendte i Tyskland hende igjen overalt – også her, hvis vi mister forståelsen av de demokratiske idealer.»

Norge kan fortsette å snu ryggen til hazaraene, men problemene til dette folket kommer ikke til å forsvinne.  Tvert imot, kommer de til å bli enda verre, som vi nå ser med nesten daglige henrettelser av hazaraene i Quetta, og med en Taliban som blir sterkere mens de internasjonale styrkene gjør seg klare for å trekke seg ut av Afghanistan.  En Taliban som tørster etter hazara-blod.  Det som har skjedd med hazaraene gjennom historien kan skje igjen og det vil skje igjen så lenge Norge og Europa fortsetter å stenge sikkerhets dører til  til dem.  Og det vil bli like tragisk og pinlig for oss en gang i framtiden å måtte innrømme at vi snudde ryggen til dem i deres nødens stund, som vi gjorde med jødene i deres nødens stund.

Jeg tror ikke at jeg overdriver når jeg sier at regjeringen står i et veikryss til én av vår tids største menneskerettighetskatastrofer.  Den rødgrønne regjeringen — spesielt når det gjelder hazara-flyktninger — har allerede gått farlig langt på den gale stien.  Jeg ber deg, på vegne av mine hazara venner og familiemedlemmer, om å gjøre ditt ytterste for at våre stemmer blir hørt av regjeringen som du sitter i.

Takk for din oppmerksomhet og for din interesse for hazaraenes situasjon.

Med vennlig hilsen

Claudia Reppen