Klokka er litt før 17.00 på en søndag og tankene mine er hos Ali, selv om jeg ikke kjenner ham.  Jeg kjenner derimot til historien hans, takket være hans norske mor som delte den for et par dager siden.

Ali sendes ut av Norge allerede i kveld.  Om noen få timer er han i Kabul.  En av verdens farligste byer, hvor han aldri har vært og hvor han ikke kjenner noen.

Han kom til Norge som mindreårig rundt 16 år gammel og er mest sannsynlig rundt 18 år nå. UNE påstår at han er 22.  Historien hans er hverken ny eller sjelden.  Mange gutter — flere av dem barn — har blitt uttransportert til Kabul på samme måten.  Og regjeringen har lovet at de kommer til å bli flere.

Ali sin historie har vekket oppsikt blant andre menneskerettighetsaktivister og støttespillere av flyktninger i Norge.  Jeg leser deres kommentarer på Facebook.

Men fra samfunnet ellers er det merkelig stille.

Nordmenn flest får en reaksjon når de hører om menneskerettighetsbrudd og mishandling av mindreårige i andre land.  Men når det skjer i vårt eget land?

Stillhet.

Ali blir kastet ut av landet i kveld.  I stillhet.  Og det er kanskje passende.  For han — og de andre unge gutta i hans situasjon — ble jo stort sett bare møtt av stillhet fra samfunnet og dets politiske representanter.

“Når alt er slutt, vil vi ikke huske de onde ordene til våre fiender, men stillheten fra våre venner.”

-Martin Luther King jr.