Alene i verden, uten krav på beskyttelse: Saken som het Hassan

Et innlegg som var i Aftenposten 19.12.2010, skrevet av Claudia Reppen.

Hassan er som gutter flest i hans alder. Han er glad i musikk, fotball, og liker å  være sammen med sine venner. Venner har stor betydning for Hassan fordi de er familien hans. Hvordan det er med hans ordentlige familie, vet han ikke.

Hassan er flyktning. Han er hazara – en etnisk minoritet i Afghanistan som lever under konstant diskriminering og trusler. Han vet ikke akkurat når han er født. I et land med en stor analfabetisk befolkning og uten noe folkeregister, er dette ikke uvanlig. Selv tror Hassan at han nå er rundt 19 år. De som kjenner ham godt er enige i dette. Årene er vanskelige å holde orden på når man blir skilt fra sine foreldre i ung alder, for å så tilbringe de neste årene på flukt.

Retur.

Hassan har lært seg godt norsk og fått seg en surrogatfamilie av venner på de to årene han har vært her i landet. Men Norge har avslått søknaden hans. En aldersprøve som består av en tann- og kjeveundersøkelse konkluderer med at han er over 20 år, selv om det ikke kan utelukkes at han er under 18. Derfor kan Hassan, hvis han ikke reiser frivillig, bli tvangsflyttet til et ventemottak inntil han kan transporteres til internflukt i Kabul, som Utlendingsnemnda (UNE) forsikrer er trygg nok. Dette til tross for ferske rapporter fra FN og humanitære organisasjoner om forverret sikkerhet, flere sivile drap og en sterkere tilstedeværelse av Taliban.

Overlatt til seg selv.

Noen detaljer varierer fra Hassans intervjuer med Politiets utlendingsenhet og Utlendingsdirektoratet (UDI), som kaster tvil om hans sak hos UNE og har ført til et negativt vedtak. Det er ikke tatt i betraktning at tolkingen foregikk på et språk som ikke er hans morsmål. Heller ikke at han var ca. ti år gammel da han forlot sitt hjemsted og ikke husker nøyaktig detaljer og datoer. Når man er overlatt til seg selv i et fremmed land med bare fem timer gratis advokat, uten arbeidstillatelse, hvor mange er da i stand til å utfordre et avslag? UNE skriver følgende om Kabul i Hassans avslag:

«UNE er kjent med at det forekommer angrep i byen… Sivilbefolkningen rammes også i noen grad tilfeldig av disse aksjonene. Videre er det kriminalitetsproblemer… ingen av disse problemene er av en slik art og et slik omfang at retur ikke er å anse som forsvarlig. Det foreligger heller ikke individuelle omstendigheter som tilsier at klageren vil være utsatt for sikkerhetsproblemer i vesentlig større grad enn befolkningen i Kabul ellers, selv om han ikke har tilknytning til byen.»

Vi kan trøste oss med at Hassan ikke «vil være utsatt for sikkerhetsproblemer i vesentlig større grad enn befolkningen i Kabul ellers» – det vil si sivilbefolkningen som «rammes også i noen grad tilfeldig» av angrepsaksjoner. Hassan er kjent med slike aksjoner. Som barn ble han utsatt for et rakettangrep som forårsaket permanente lammelser og smerter i tærne.

Kaprer vårt menneskesyn.

Mens jeg tror at de fleste bryr seg om mennesker som Hassan når de lærer å kjenne dem, har frykt og ren uvitenhet rundt asylsøkere og deres situasjon ført til en slags avhumanisering av dem. Dette kan skje bevisst, men oftest skjer det gradvis og diskret; en naturlig følge av fysisk og kulturmessig avstand når forskjellige folkegrupper har lite omgang med hverandre. Denne avstanden, kombinert med negativ politisk retorikk og propaganda, skaper en mistenksomhet med potensial til å kapre vårt menneskesyn. Og det er dette menneskesynet – beleilig gjemt bak politikken – som har vært avgjørende for Hassan. De få som protesterer må rettferdiggjøre sitt forsvar av sårbare mennesker overfor dem som vil gjøre mennesket Hassan til en sak.

Ikke krav på beskyttelse.

Norske myndigheter ser på Hassan som en myndig mann uten krav på beskyttelse. Men jeg ser en trist gutt, alene i verden, ikke ønsket i noe land – ikke engang i sitt eget. Historien hans er én som du ikke hører hver dag, men den er langt fra den eneste.

En gang i fremtiden vil du igjen høre om menneskelidelser i Afghanistan. Kanskje vil noen av Norges returnerte «saker» være blant dem. Stakkars folk, vil du kanskje tenke. Om vi bare kunne gjøre noe! Og da, kanskje, vil du huske saken som het Hassan.

Siste nytt om Hassan:

Siden innlegget ble skrevet, har det skjedd litt med Hassan.  Ut av frykt for å bli tvangssendt til Afghanistan, bestemte han seg for å forlate Norge og søke asyl i et annet europeisk land.  Er han heldig vil han få beskyttelse i det nye landet, som ikke har tatt i bruk alderstesten på grunn av deres unøyaktige og varierende resultater.  Er han uheldig, blir han tvangsreturnert til Norge og deretter til Kabul i Afghanistan.  Hassan står i fare for dette fordi at han nå er såkalt “dubliner.”  Du kan lese mer om Dublin-regelverket her.